Dette er tredje og siste del i en større essayserie om filmåret 1975. I anledning femtiårsjubileet for et av filmhistoriens mest bemerkelsesverdige år, utforsker serien hvordan 1975 fremstår som et midlertidig balansepunkt mellom kunstnerisk frihet, modernistisk ambisjon og industriell omveltning...
Denne teksten er del 2 av 3 i en større essayserie om filmåret 1975. I anledning femtiårsjubileet for et av filmhistoriens mest bemerkelsesverdige år, utforsker serien hvordan 1975 fremstår som et midlertidig balansepunkt mellom kunstnerisk frihet, modernistisk ambisjon og industriell omveltning...
Brigitte Bardot døde 91 år gammel den 28. desember 2025 i sitt eget hjem i Saint-Tropez – samme sted der hennes gjennombruddsfilm, …And God Created Woman, ble spilt inn i 1956. Det var i Saint-Tropez hun ble født som filmstjerne og kulturelt fenomen, og der hun sytti år senere ble funnet død.
"En mørk og musikalsk vandring gjennom Yokohamas bakgater… Yokohama BJ Blues (1981) forener klassiske noir-trekk med særegen japansk 80-tallsestetikk. Det fører til et kriminaldrama der atmosfæren får førsteprioritet, og hvor handlingen bukter seg fremover i et tempo som føles formet av den sjelfulle bluesen som driver filmen."
I 1975 eksisterte Jeanne Dielman og Jaws side om side på kinoene. Denne første delen utforsker filmåret som et modernistisk toppunkt – et øyeblikk der filmkunsten fremdeles tok seg tid, stilte store spørsmål og stolte på publikum.
Hva skjer når en vennegjeng i Stavanger bestemmer seg for å lage film uten penger, men med grenseløs entusiasme? Resultatet ble den store suksessen som var og er Mongoland.
Train Dreams eksisterer tilsynelatende i et filmhistorisk mellomrom av modernitet og det klassiske. Filmen er konkret og metafysisk, jordnær og en anelse mystisk. Det er en stillferdig amerikansk skjebnehistorie som treffer med uventet ømhet og samtidig styrke.
Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d'Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler så mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.
Han var stor og levde stort, sier Steve Martin i dokumentaren John Candy: I Like Me, som en formulering som fanger både mennesket og myten.
I vidunderlige The Friends (1994) vender Shinji Somai blikket mot barndommen med ømhet, men uten å bli nostalgisk og sentimental. I langsomt, kontemplativt tempo og visuell sensibilitet skaper han en fortelling i hverdagsskildringer som fanger det mytiske, mens døden har en stille tilstedeværelse i bakgrunn. Og alt filtreres gjennom poetisk realisme og visuell tilbakeholdenhet, der The Friends altså utforsker barndommens oppløsning med lavmælt følsomhet.
speilet.net 